Det vi ikke vil se

– Jeg vil ikke at utstillingen skal være skremselspropaganda. Men man er nødt til å tenke at det ikke finnes et større spørsmål i dag, sier dokumentarfotograf Rune Eraker. Frem til 23. november kan du se utstillingen  «Det blinde øye» om  klimaendringenes årsaker og konsekvenser i Rådhusgalleriet.

Etiopia 2002, Rune Eraker "Det blinde øye".

«Det blinde øye – en utstilling om klima og sårbarhet» handler om det vi har hørt om før, det vi vet skjer, men likevel velger ikke å se. Om aviser som skal selges, politikere som skal gjenvelges, og om hundreårsperspektivet som forsvant i draget mot vekst og høyere forbruk.

– Vi lukker øynene slik vi vender det døve øret til, sier Rune Eraker som har jobbet som uavhengig dokumentarfotograf i over 20 år. Etter at hans forrige utstilling «Drømmen om Europa» ble tatt ned fra veggene på Nobels Fredssenter i 2009, kunne kan ikke vente lenger. Han bestemte seg for å reise og skildre menneskene som først får merke klimaendringene på kroppen.

Omfattende prosjekt

På veggene i Oslo Rådshusgalleri henger nå fotografier fra 15 land. Utstillingen utkommer også i bokformat. Det er den gråtende enken som nettopp har fått vite at hennes mann ga opp, kjøpte sprøytemidler på markedet og drakk det; i likhet med 250.000 gjeldstyngede bomullsbønder i India. Det er bildet av nyrike angolanere som lærer å spille golf av sine kolleger i oljeindustrien, der også Statoil er engasjert, mens gapet mellom fattig og rik når nye høyder. Det er den pakistanske mannen som står på jernbaneskinnene foran haugen med tøy, kjøkkenredskaper og en symaskin etter storflommen i Pakistan. Det er inuittene i Nordvestpassasjen som opplever at deres livsgrunnlag forsvinner med isen. Det er bare for å nevne noen. De 15 historiene favner bredt og danner som en helhet et bilde av en svært kompleks virkelighet.

Maldivene, 2011

– Jeg er opptatt av at her er det et utrolig alvor. Det som er i ferd med å skje er så drøyt av vi ikke aner hva konsekvensene er, sier Eraker som selv var en del av miljøbevegelsen på 80-tallet, men rettet blikket mot urettferdigheten i verden. Plutselig var det ingenting som føltes mer naturlig.

–  Jeg kan faktisk ikke se hvordan politikere skal tørre å ta avgjørelser som går hundre år frem i tid. Vi kan håpe på en mirakelkur eller en månelanding, men jeg ser det ikke, og det bekymrer meg.

Han ønsker ikke at utstillingen skal være en skremselspropaganda, men at folk skal reflektere over det som er i ferd med å skje.

– Men man er nødt til å tenke at det ikke finnes et større spørsmål i dag.

Eraker har tilbrakt rundt tre til fire uker på hver enkel historie. FNs klimapanel og samtaler med både forskere og miljøvernere har vært viktig i utvelgelsesprosessen av områder som antakeligvis blir hardest rammet av klimaendringer.

– Samtidig lager jeg en utstilling, og bildene skal fotografisk være et sted i skjæringspunktet mellom kunst og dokumentar. Hvert bilde og hver historie må holde mål.

Utstillingen bringer også inn noe av Erakers tidligere arbeid. Blant annet fotografiene som viser inuittenes liv i Nordvestpassasjen fra 1993. Bildene indikerer det forskerne sier: Isens utbredelse har minket.

Gir klimaendringene et ansikt

De tidligere prosjektene til Eraker har hatt en tidsramme på tre til fire år. Han holder seg i spenningsfeltet mellom politikk og kunst, dokumentarfotografiet og kunstfotografiet.

– Jeg har nok en hang til en sånn type store prosjekter der deadlinen gjerne er  utstilling eller bok, sier Eraker og viser til at «Lukten av savn» var en reise gjennom  23 land med mål om å si noe om hvorfor mennesker flykter i verden. «Drømmen om Europa» kretser rundt det samme, men med ungdom som utgangspunkt.

– Det er angstskapende å skulle ta tak i så store temaer med fotografiet. Lille meg kan umulig ha den oversikten som trengs. Men når jeg velger disse temaene, velger jeg først og fremst å fortelle historier og skildre mennesker med den sårbarheten de har i dag. Da blir de lettere å gå i gang med. Videre er jeg opptatt av hva og hvem som gjør dem sårbare. Jeg vil gjerne sette historiene deres inn i en kontekst der vi også kan sette oss selv inn. Ved å vise levende mennesker fremfor tall, blir alvoret av klimaforandringer noe vi lettere kan relatere oss til.

Honduras, 2009

Evnen til å se

– Som fotograf kan jeg i hvert fall forsøke å gjøre mitt og bidra til å skape en annen holdning, sier Eraker og forteller at han lager disse store utstillingene i kraft av å ville si noe.

– For at en slik utstilling skal være verdt prisen, blir det vesentlig at den kan være en vekker – noe som åpner øynene. Evnen til å se har forverret seg. Jeg vil at de som ser utstillingen skal engasjere seg og gjøre noe med det.  Jeg vil at folk skal få synet tilbake. Samtidig vil jeg lage noe som blir stående, noe som folk kanskje går tilbake for å se på en gang til. Det er målet.

Fotoutstillingen «Det blinde øyet» står i Oslo Rådhusgalleri  til 23. november. Der har du også mulighet til å kjøpe boken.

Ved siden av egne prosjekter er Eraker også en av tre redaktører for Norwegian Journal of Photography (NJP).

Prosjeket er støttet økonomisk av Fritt Ord, Norske Billedkunstnere (NBK), Norsk Fotografisk Fond (NoFoFo), Bymuseet i Bergen og i produksjonsfasen av utstillingen, UD og Miljødirektoratet.

Pakistan, 2010