Mitt bilde: Fredrik Naumann

Fotojournalisten ønsker å presentere mangfoldet i norsk visuell journalistikk, og har begynt å spørre PK-medlemmer om 1) et bilde som har betydd mye for deg og 2) om det er en annens bilde som har betydd mye for deg?

Målet med «spørreundersøkelsen» er ikke å reprodusere Årets Bilde-bøkene her på fotojournalisten.no, men høre personlige historier om det bildet som har betydd mest for hver enkelt fotograf. Denne uken:

FREDRIK NAUMANN

1: Mitt viktigste bilde: hvilket og hvorfor?
Bildet jeg har valgt er fra opptøyene i Gøteborg 2001, der voldelige demonstrasjoner endte med i at politiet skjøt tre vilkårlige demonstranter. Bildet er tatt da politet skyter inn i menneskemengden, og en ung mann (Hannes Westberg) blir truffet rett ved siden av meg. Det var tre dager med koas og vold. For meg så er bildet viktig på to plan: Dels fordi jeg føler jeg lyktes bra rent faglig, til tross for kaoset leste jeg situasjonen riktig og var på rett sted til rett tid. Og jeg kom fra det uten alvorlige skader. Jeg dekket en viktig nyhet på en måte som jeg var fornøyd med for en gangs skyld (jeg er sjelden fornøyd).

Og dels er bildet viktig for meg fordi det er første gang jeg har opplevd at et samfunn som vårt eget setter til side demokratiske prinispper så åpenbart, nærmest som hevn for at pøbelen ramponerte byen. Jeg opplevde at politet brukte vold langt utover det nødvendige, og når man nær drepte noen så gikk man ikke av veien for å lyve om det som hadde skjedd. Påtalemakten gikk så langt som å fabrikkere bevis for å frikjenne politfolkene. Til tross for at dette ble dokumentert av svensk TV så valgte «makten» å se bort fra fakta. Jeg ble oppringt av Kripos som skulle styrke svensk politis sak mot Hannes Westberg, men jeg var visst ikke så interessant som vitne når mine observasjoner ikke var i tråd med deres ønsker. I så måte representerer bildet at jeg mistet uskylden i forhold til begrep som «rettsstaten» og «demokratisk». Derfor overasker det meg ikke at norsk politi ikke kommer med innrømmelser med mindre de blir tvunget til det i forhold til f.eks terrorangrepene 22.juli.


Foto: Fredrik Naumann / Felix Features

2: En annens bilde som har betydd mye, og hvorfor:
Jeg synes det er vanskelig å trekke frem ett enkelt bilde som har vært viktig, men serien ‘One Ride With Yankee Papa 13′ av Larry Burrows er viktig for meg. Serien består bilder som nesten alle kan stå alene, det er et kvalitetsmål å jobbe mot. Dessuten viser bildene et spekter av følelser, fra glede, morro og stolthet, til angst, fortvilesle og sorg. Også bildene fra helt udramatiske situasjoner (som når gutta er på perm) fanger stemingen og følelser, og har mye å fortelle.
På grunn av den voldsomme bevisstheten omkring bruk av bilder, norsk angst for å vise følelser, kombinert med begrensninger fra Forsvaret, tror jeg det ville være vanskelig å gjøre noe tilsvarende med norske soldater i dag.

Forøvrig har jeg sansen for at man suges inn i historien og ikke tenker særlig på noen fotografisk stil. Her er det ikke skeive horisonter, overdreven vignettering eller annet «fiksfakseri» for å style bildene. Historien og følelsene er så godt fanget at bildene ikke trenger å jazzes opp. Det er noe å streve etter innen fotojournalistikken synes jeg. I tillegg var Larry Burrows en innovatør i forhold til å montere kameraer og fjernstyre de, for å få nye vinkler. I dagens verden, med en GoPro i hvert hulrom, virker det kanskje ikke så spesielt. Men grunntanken – at man må prøve nye ting og tenke litt annerledes – er like viktig i dag.

Bjørnar -

..,doesnt matter if the timing was not right, it was innocent, and the pictures where perfect to the girl singing..
Kommentar til at det ikke går an å se videoen fra utøya lengre, beste videoen som var på you-tube… Svakt.