Fredsprisfotograferingen

Sammenlignet med Transit-prosjektet, som tok seks år før det sto utstilt på Nobels Fredssenter, var de tre ukene Espen Rasmussen fikk på nobelpris-utstillingen lite.

– Men jeg jobber jo i VG, og sammenlignet med at fotografene der må gjøre opptil 5-6 jobber om dagen, er 3 uker mye tid, sa fotografen under gårsdagens bildevisning.

Oppdraget var ifølge fotografen enkelt: Det var å vise hva fredsprisvinnerne gjør. Han skulle gjøre portretter av kvinnene, og utover det kunne han gjøre det han vil – så lenge bildene var gode nok og mange nok til å lage en utstilling av!

Utfordringen var at det var et utstillingslokale som skulle stå fylt og klart etter bare noen uker, og ikke når prosjektet føltes helt og ferdig.

Vanskelig å få tak i
Det vi fikk høre i går var hvordan arbeidet med prisvinnerne ble til og hvordan fotografen tenkte på veien, med tidspress og andre omstendigheter som satte klare begrensninger for hva som lot seg gjøre i det korte tidsrommet utstillingen skulle produseres. De tre prisvinnerne var vanskelig å få fatt på for å fotografere.

En av historiene vi fikk høre var om Karman, som da han første gang fikk tak i, var i Washington DC. Da han dro dit var hun på vei til New York. Vel fremme i New York skulle hun videre til Qatar to timer senere. I Qatar var alt Rasmussen visste at hun skulle bo på Hilton, men da Hilton viste seg ikke å være ferdig bygget måtte fotografen være kreativ i jakten på fotoobjektet sitt.

– Jeg følte meg mer som detektiv enn fotograf.

Men han fikk tre dager med henne i Qatar, før litt tid sammen i Paris. Der tok han også på seg en sekretærrolle med å hjelpe henne med telefonering og logistikk. Å vise gjennom bildene hva arbeidet hennes var, var vanskelig fordi hun møtte var på turné for å promotere arbeidet sitt, istedenfor at han kunne fotografere henne i Jemen, der den virkelige jobben gjøres.

– Men jeg så virkelig hvor sterkt engasjementet hennes var.

Akkurat det gjorde at dette møtet ble sterkt for fotografen.

Liberia
– De andre to kvinnene bød på ulike utfordringer.

Presidenten var midt i en valgkamp som viste seg i å bli voldelig, og travel. Hun hadde også et helt team som ifølge fotografen jobbet for at han ikke skulle få møte henne. Til forskjell fra med Karman ble dette møtet annerledes.

– Jeg er ikke så fornøyd med denne jobben, fordi den er mer en avfotografering av hennes arbeid.

Underveis ville Nobels Fredssenter vite hvordan prosjektet utviklet seg, noe som var uvant for fotografen som jobbet seks år selvstendig med Transit før det føltes ferdig.

Morgen og kveld i de ni dagene i Liberia jobbet Rasmussen også med en reportasje om Liberia innimellom møtene med prisvinnerne.

– Jeg skulle hatt mer tid for å vise hva som foregår i Liberia. Og jeg skulle gjerne gjort det samme i Jemen, for å vise likhetene mellom fredsbevegelsene i de to landene. Jemen er der Liberia var for ti år siden, så sammenligningen ville vært spennende.

Utstillingen Sheroes henger på Nobels Fredssenter frem til 2. september 2012.
Se videointervjuene Espen Rasmussen gjorde med de tre prisvinnerne her.



Foto fra utstillingen: Espen Rasmussen / Nobels Fredssenter