Besto norske fotografer 22. juli?

– Hvorfor kan man trykke bilde av et dødt barn fra Syria uten reaksjon, men ikke vise en av de største massakrene i Europa siden Den andre verdenskrig?

”Pressefotografene nasjonens felles hukommelse”, sa statsminister Jens Stoltenberg på utdelingen av Årets Bilde. Spørsmålet som innledet den syvende Dok-festivalen var om norske pressefotografer fylte den rollen godt nok den 22. juli. Men debatten som åpnet Dok 12 sporet litt av da den dreiet over på hensyn og pikselering, mener Thomas Borberg, fotosjef i danske Politiken og det utenlandske jurymedlemmet i år. Hvordan vi skal få trykket de gode bildene, mener han vi må spørre oss.


Fra venstre: Ordstyrer Harald Birkevold, Torbjørn Grønning Med på debatten var også Jan Helin, sjefredaktør i svenske Aftonbladet. Foto: Jo Straube

– Hvordan var det å juryere Årets Bilder i Norge med hensyn til 22.juli?

– Det er et privilegium å bli invitert til juryen nettopp i år, og jeg er utrolig glad for å ha vært med. Det kom inn 3000 bilder. Det var viktig å diskutere premissene for hvordan vi skulle forholde oss til bilder fra Utøya før vi ble påvirket følelsesmessig. Juryarbeidet har aldri tatt så lang tid som i år – fordi vi har diskutert mye. Vi undret oss over at det nesten ikke var sendt inn bilder fra før 22. Juli av helt alminnelig dagligliv fra Norge. Det var som om 22. juli var dag 1 i 2011. Og det var et begrenset utvalg også fra Utøya: I 22.juli-delen i Årets Bilde-boka er det mange bilder som ikke var med i konkurransen. Jeg spør meg hvorfor utvalget var så begrenset som det var? Det var noen få bilder fra regjeringskvartalet, men vi diskuterte like mye om vi kunne vise bilder av døde, som vi diskuterte fotografisk kvalitet. Vi må huske at Årets Bilde er en fotokonkurranse og ikke nødvendigvis en årbok. Ett bilde med en kvinne som lå død foran regjeringskvartalet var med – et voldsomt bilde som viste den voldsomme begivenheten i all sin gru – som jeg mente at vi kunne vise selv om det viste en død person. Det er også det vi også gjør ute i verden. Derfor skal vi også kunne håndtere det i eget land.

– Hvordan taklet årets jury 22. juli?

– Årets jury besto av Richard Sagen, en tradisjonell avisfotograf som har reist mye og har lang erfaring, Ellen Lande Gossner, som er mer kunstnerisk, og meg, som ikke kjente alle deres forhold og forbehold. Vi er ikke mer rettferdige eller hellige enn alle andre, men det vi skal mene som jury skal vi mene høyt. Og jeg er tilfreds med resultatet og står gledelig til ansvar.

– Vi takler ikke dette i Norge, mener du?

– I debatten som fulgte på Litteraturhuset kom det fram at Dagbladet hadde mange forbehold hvilke hensyn man skulle ta om publisering av bilder – hensyn til advokater, pårørende, ofre og man hadde valgt pikselering/anonymisering av bilder, med det resultat at man gikk helt bort fra å vise det man egentlig burde vise. Diskusjonen i går gikk på hvilke hensyn vi skulle ta, men ikke det gode eller dårlig fotografi, og hvordan søren skal vi fotografere slike ting! Hvis vi  som pressefotografer skal være nasjonens felles hukommelse skal vi også kunne vise bilder av de viktigste begivenhetene – også når de er meget voldsomme.

– Hva burde vi heller diskutert?

– Man burde også diskutere den etiske og geografiske grense for hva vi vil fotografere og videreformidle. I dag kan vi saktens dra til Haiti og Darfur, og trykke bilder av døde mennesker. Hvorfor kan man trykke bilde av et dødt barn fra Syria uten reaksjon, mens vi ikke kan vise det fra en av de største massakrene i Europa siden Den andre verdenskrig? Det syns jeg er interessant. For som Stoltenberg også sa: Fotografene er vår felles hukommelse – men norske fotografer bidrar i begrenset grad til felleskapet når det er så mange bilder de ikke videreformidler. Med så mange forbehold blir det til sist ingen bilder og vise! Vi burde heller diskutere hvordan skal vi vise denne historien uten å gå på kompromiss med oss selv og støte pårørende, men ta journalistisk velbegrunnete valg.

– Hvordan tenker dere i Politiken med hensyn til publisering av bilder som kan virke støtende?

– I Politiken ser vi på fotografen som en profesjonell formidler av vår samtids historie. Samtidig er vi historieskrivere til historiebøkene, for ettertiden. Med det fører forpliktelser. Vi er forpliktet til å fortelle virkeligheten slik den ser ut – også når det gjør vondt. Bildene vi velger å ta er ikke nødvendigvis de vi velger å trykke. Men vi har valgt å holde mulighetene åpne: For 4 år siden endret vi bildepolitikken fordi verden hadde endret seg. Verden er blitt mer opplyst sted, og bildene vi tar i Danmark kan komme til å bli vist i andre land på grunn av internett. Danmark er, i likhet med Norge, aktiv part i en krig, der soldater og sivile blir drept. Vi må vise det. I den gamle bildepolitikken kunne vi ikke vise døde mennesker. Med den nye har vi muligheten til det – Ikke fordi vi skal, men vi KAN. Vi har en journalistisk diskusjon som åpner muligheter istedenfor å begrense den. Mens her i  Norge nå begrenser dere mulighetene så mye nå at man ikke fullstendig forteller den norske historien.

– Vil du utdype det?

– Hvis man bytter ut ordet ”bilder” med ”ord”, og sier at det er enkelte ord man ikke kunne bruke i forbindelse med Utøya, som for eksempel ”likvidere”, ”massakre” eller andre beskrivende ord, så ville det bildet man beskriver av Utøya bli et unyansert bilde. I den danske oversettelsen av denne metaforen kan vi kan bruke alle ord. Og journalister ville ikke funnet seg i noe annet.

– Skal man se helt bort fra hensynet til pårørende?

– Hensyn skal man ta, men man skal også huske forpliktelsen til å fortelle den sanne historien. Det trenger ikke bli følelsespornografi. Man kan fotografere en bilulykke uten å vise lik. Hvis dette hadde skjedd i Danmark hadde vi nok også trykket bilder som ikke var bra, men vi hadde ikke gjort pikselering med gode bilder.

Hva er det som er så farlig med litt pikselering hvis det kan gjøre det mulig å trykke et bilde?

– Hvis du fjerner de viktige delene av godt bilde, mister du det som er godt ved det. Det vesentlige i eksempelet fra Dagbladets 22.juli-dekning var ansiktsuttrykkene og stemningen, og bildet var godt bilde, men det mistet hele sin begrunnelse da det ble pikselert. Man kunne like gjerne, eller heller, tatt et bilde av ambulanser i kø. Hva er poenget med å velge ut et godt fotografi når man så skjuler det for leseren? I Politiken hadde vi trykket dette bildet fordi det er godt fotografi, og jeg syns heller ikke det er krenkende. De bildene av lik i vannkanten, skulle det derimot være meget gode grunner for å bruke. Den debatten om hvordan vi skulle få de gode bildene på trykk, det manglet i debatten! Jeg ville mye heller diskutert dette, enn samarbeidet med politiet. Den debatten kunne man tatt et annet sted.

– Hva mener du om den svenske World Press-vinnerens Niclas Hammarströms bilder fra Utøya?

– Hvis jeg hadde hatt en fotograf i Norge som hadde gjort denne, syns jeg hadde det vært godt løst. Man diskutert om det er riktig å bruke alle bildene, men fotografen har løst oppgaven svært godt. Historien er voldsomt fortalt, men det var også fryktelig voldsomt det som skjedde. For pårørende og Norge er det sterkt, men dette er den eneste historien som viser voldsomheten og gir oss forståelsen i all sin gru hvor fryktelig ABB har agert. Den norske prisvinnende serien fra etter 22.juli (Dalby av Benjamin Ward, red.anm.) er fortalt veldig sobert, med nærhet og elegant distanse. Det er nyhetsfotografi, og en godt fortalt reportasje av konsekvensene av det ABB gjorde. Men det ene utelukker ikke det andre.

Så hva mener du vi bør gjøre i Norge?

– Vi må spørre oss om vi skal ta de hensyn til de ute i verden som også kan se bildene, eller om vi skal legge mindre begrensninger på å selv i Norge. Noe annet mener jeg er dobbeltmoral: Vi må diskutere hvor den etiske grensen, eller også hvor den geografiske grensen går. Ville man trykket lik av en massakre i Danmark? Eller må man til Tyskland? Eller ut av Europa? Hva dere kommer fram til, om bilder av lik kan trykkes eller ikke er mindre viktig. Det som er viktig er man tar den prinsipielle diskusjonen og at man velger bilder ut fra journalistikken og fortellingen, og ikke ut fra alle hensynene!

Foto: Tom Henning Bratlie

Hva mener du? Selv om det er mer fristende å ta diskusjonen over en øl i en krok på Lorrys, hadde det ikke vært spennende om det hadde kommet en levende diskusjon på fotojournalisten.no, som jo er pressefotografenes nyhetskanal og diskusjonsforum?

Les også Ellen Lande Gossners kommentar i Morgenbladet her, og et rekordlangt og til tider veldig interessant debatt i kommentarfeltet på Journalisten.no, eller artikkelen basert på kommentarene. Eller hør diskusjon mellom Richard Sagen, Morten Løberg og Morten Hvaal på Dagsnytt 18.