Krig og mannlig dominans?

Oppsummert i artikkelen på foto.no handler dokumentarfotoet i år om krig og mannlig dominans, ifølge Maria Lundberg. Hun etterlyser kvinner og nye blikk, men gjentar hun etablerte fordommer mot dokumentarfotografiet uten å se forandringen, eller er det virkelig dårlig stilt?

Les Maria Lundbergs «Fotodokumentaren anno 2011: Om å utfordre etablerte sannheter» her.

Les Andrea Gjestvangs svar her:

Om å synge gamle sanger om igjen

Maria Lundberg tar opp mange viktige og interessante problemstillinger i sin kommentar ”Om å utfordre etablerte sannheter” på Foto.no. Det er vanskelig å ikke være enig med henne i at krigsfotografiet generelt dominerer i både World Press Photo og Perpignan, og at kvinnelige fotografer dessverre er i mindretall på disse arenaene og i norske Årets Bilde. Dog synes jeg bildet Lundberg tegner til tider er misvisende og selvoppfyllende. Årets World Press Photo ble vunnet av Jodi Bieber, en anerkjent, synlig, kvinnelig fotograf. Vinnerbildet beskrives av Lundberg som et symboltungt krigsbilde. Jeg er uenig. Portrettet av Aisha er følsomt og nært, et annerledes bilde på krigens grusomheter, som gjør at man føler med de menneskene dette angår. Lundberg etterlyser kvinnelige fotografers blikk på det som skjer i verden. For meg er Biebers vinnerbilde et eksempel på akkurat dette. Jeg undrer meg over at Lundberg velger å overse et så viktig bilde fra året som har gått, og som etter min mening strider mot konklusjonen hun trekker i oppsummeringen sin.

Lundberg nevner både Årets Bilde og Dok:11 når hun slår fast at det dokumentariske fotoåret er preget av krigsbilder og mangel på kvinnelige fotografer. Det stemmer bare delvis. Årets Bilde (samt årets nyhetsreportasje/enkeltbilde), er fra jordskjelvet på Haiti, men ser man gjennom resten av de prisvinnende bildene, og i denne sammenheng spesielt i dokumentarklassene, er variasjonen i temaer stort, og krigsbildene fraværende. Selv om reportasjene som premieres i ÅB bare utgjør en brøkdel av det som produseres av norske fotografer i året, kan de gi en slags pekepinn på prosjekter som jobbes med over tid.
Av åtte foredrag under Dok:11, var halvparten kvinnelige fotografer, og jeg tror de færreste satt igjen med følelsen av at krigsfotografiet var dominerende.

Min erfaring er at det aldri har vært flere dyktige, norske kvinnelige fotografer som markerer seg. Mange jobber langsiktig med store prosjekter, bokutgivelser og er en del av anerkjente, internasjonale nettverk. I fotosatsningen Norsk Fotografisk Journal (NJP), hvor jeg selv er med, er sju av ti fotografer kvinner.

Jeg ønsker gjerne debatten Lundberg etterlyser velkommen, men jeg synes det er synd at hun lukker øynene for det som foregår i Norge nå og fortsetter å etablere gamle sannheter.