I Perpignan: Ed Ou

Årets Young Reporter Award gikk til den 24 år gamle kanadieren Ed Ou for reportasjen Children of Men fra Somalia. Fotojournalisten møtte en andpusten Ed Ou i Perpignan (årsak: mange intervjuer å løpe fram og tilbake mellom).


© Ed Ou / Reportasje for Getty Images for The New York Times, City of Perpignan Young Reporter’s Award 2011. Mogadishu April 24, 2010. Mohamed Adan Ugas (12, venstre) og Ahmed Hassan (15), som kriger for overgansregjeringen, holder vakt ved et checkpoint nær flyplassen. Ahmed sier han ble sendt til Uganda for å trene da han var 12 og at han blitt skutt av Shabab, den mest viktigste gruppen av opprørere.

Hvordan ble det utstilte arbeidet Children of Men til?

Jeg var i Somalia for å dekke flyktningestrømmen fra Somalia til Jemen. I Mogadishu kom jeg over disse langs veien da vi kjørte. Jeg tenkte ”Oi, han er virkelig ung!” og skjønte at de jobbet for regjeringen som støttet av USA, og at det dermed kunne være noe mer å finne ut av. Og jeg fant flere barnesoldater.

Hva har du gjort her i Perpignan?

Møtt nye folk og gamle venner. Vi er spredd rundt i verden alle sammen, men ser hverandres arbeider hver dag, så dette er nesten som en familiegjenforening.

Hvordan og hvorfor ble du fotograf?

Da jeg var student ønsket jeg å finne ut hvor frakoblet var akademia var fra den virkelige verden. og real world. Jeg studerte internasjonal politikk i Midtøsten, med fokus på arabisk og på Afrikas Horn.

Og nysgjerrighet. Tilfeldigvis var det store nyhetshistorier som pågikk da, og jeg befant meg midt i det. Jeg dekket krigen mellom Israel og Hezbollah i 2006, al Qaida-bomber i Jordan. Så jeg begynte bare å jobbe – jeg fikk praksisplass som fotograf i Reuters og AP. Fordi jeg tok bilder hver dag, lærte å jobbe fort og levere til deadline var det den beste treningen jeg noen gang kunne drømme om. Det var utrolig bra å ha det praktiske i tillegg til det akademiske.

Med dagens digitalkameraer er det jo så lett å fotografere. Jeg hadde nok ikke klart å være fotograf om vi fortsatt brukte film. Ikke skriv det, men jeg fotograferte faktisk med P-settingen på kameraet helt til i fjor.

Du snakker engelsk, arabisk, mandarin og sier du kommer deg rundt greit med hebraisk og fransk, hvordan har du rukket å lære alt det?

Studerte det på skolen! Jeg syns det er viktig å gå forbi det å ta bilder. Det skjer jo rett foran deg og kommer av seg selv. Det viktigste er konteksten: få tilgang til menneskene, forstå deres verdier, språk og tanker. Man er som en antropolog når man går ut. Jeg tenkte tidlig at om jeg bare studerte fotografi, da blir man kanskje god på håndverket – men man mister andre viktige fortellerverktøy, og får kanskje ikke noe å bruke stemmen til. Da er det bedre å bruke fire år på å studere noe annet – alt fra afrikansk strupesang til antropologi.

Du var med på Joop Swart Masterclass i fjor, hvordan var det?

Utrolig! Noe av det mest lærerike jeg har gjort! Jeg har jo lært av å gjøre, og har bare sendt bilder inn på FTP. At vi var 12 stykker på samme sted i livet og karrieren, og se og diskutere hva som funker og ikke. Fotojournalister er veldig usikre mennesker, meg selv inkludert, men den klassen vokste vi på. Det er veldig sjeldent jeg har fått muligheten til å diskutere bilder på den måten: om estetikk, sannferdighet og om arbeidet vi gjør.


Foto: Jo Straube

Hvordan er det å reise så mye? Er du noe hjemme?

Jeg har ikke noe hjem. Jeg finner litt hjem der jeg er til en hver tid. Journalistverden er en liten verden, og folk hjelper hverandre. Jeg finner alltid noen som gir meg en seng og bolle med suppe. Vi er generasjonen som har Facebook, epost og sosiale medier, så selv vi er fysisk borte fra dem kan vi fortsatt ha masse kontakt med vennene våre. Ellers blir hjem for meg der venner er. Jeg har alltid flyttet mye på meg og ikke vært tilknyttet noe sted.

Jeg reiser lett, jeg har alt jeg eier med en liten bag. Det eneste jeg må ha hjemmefra er en te fra Vancouver, så jeg får Fedex til å sende meg min Creamy Earl Grey.

Lever du farlig?

Generelt om sikkerhet vil jeg si at etter 11. September og den globale krigen mot terror, har det blittmer usikkert. Fordi det nå rapporteres umiddelbart fra felten har man skjønt hvor farlige journalister kan være og vi har også blitt målskiver. Men derfor mener jeg det er viktig at journalistikken ikke blir partisk. Se i Libya, der har vi veldig begrenset adgang til Ghadafi, mens opprørerne får nesten ukritisk støtte. Det gjør oss til mål for de vi ikke er på lag med. Derfor er det så viktig at vi er uavhengige og at alle må være klare for få kritikk uansett hvilken side av konflikten de er på.

Hvor lenge er du i felt?

Det er gjerne noen uker. Man blir vant til ”parashooting” hvor man bare blir kastet rett i det. Derfor må være veldig nøye med research og ta ansvar for å lære nok om kultur og bakgrunn – for du har ingen unnskyldninger når du er der.

Når det gjelder Somalia er det veldig, veldig farlig. Når Children of Men er fotografert bare fire datoer fordelt på tre besøk er det fordi man ikke kan være der for lenge. Man må være veldig spesifikk på hva du skal gjøre, for med en gang du har landet på flyplassen er det noen som legger en plan for å kidnappe eller drepe deg. Mange journalister har blitt drept der.

Er alt oppdrag eller bestemmer du deg selv for å reise steder?

Jeg prøver å balansere. Personlig ser jeg ikke distinksjonen. Uansett hva du gjør mener jeg du må bruke ditt eget blikk. Derfor liker jeg ikke termen ”personlig prosjekt”. Jeg liker oppdrag fordi det gir meg en anledning til å ta bilder og få penger for det!

Hva jobber du med nå?

Det får jeg ikke lov å si.

Er det noen som inspirerer deg?

Jeg liker veldig godt Jonas Bendiksen, og ble veldig inspirert av Satellites. Den fikk meg virkelig til å ville dra til steder ingen drar. Ellers ser jeg veldig opp til nyhetsbyråfotografer som tar bilder hver dag. De er de mest ydmyke og fine menneskene jeg møter. Emilio Morenatti i AP digger jeg.


Her sammen med Martina Bacigalupo, som også stiller ut på årets festival. Foto: Jo Straube

Ed Ou (1986)

Hjemmeside: www.adventureswithlight.net

Basert i: Ingen steder/Midtøsten

Priser og stipender o.l.: Global Vision Award (POYi), 1.plass Contemporary Issues award (World Press Photo), Ian Parry Scholarship, Getty Images Editorial Grant, PDN 30 Under 30, World Press Photo Joop Swart Masterclass, City of Perpignan Young Reporter Award (Visa pour l’Image)

http://photoblog.msnbc.msn.com/_news/2011/07/29/7197158-first-funerals-held-for-norway-massacre-victims