Mennesket i kaoset

Mange av bildene etter eksplosjonen i Grubbegata den 22. juli bærer preg av at fotografene var på plass lenge før politi og annet redningspersonell. Har det gjor noe med dem?
Så nærme regjeringskvartalene ligger flere av nyhetsredaksjonene, at både Dagsavisen, Vårt Land, VG, NTB og Scanpix ble evakuert. Det samme gjorde også Aftenposten og TV2. Flere aviser ble produsert hjemme hos redaktører eller på hotellrom, så avisene skulle komme ut dagen etter. Men hvordan gikk det med frontlinja, fotografene som stormet avgårde og fikk jævelskapen rett i fleisen før politiet fikk sperret av området? Fotojournalisten har stilt de samme spørsmålene til syv av dem som først ankom Grubbegata og Akersgata, om hvordan det var å være menneske i kaoset, hvordan de føler seg ivaretatt av redaksjonene de jobbet for denne dagen.

Fredrik Naumann (43), Felix Features – oppringt av Dagbladet
Hvor var du den ettermiddagen?
Jeg satt foran datamaskinen på kontoret på St. Hanshaugen da det plutselig ristet i huset. Tenkte ikke på terrorisme, men etter et par minutter så jeg den første meldingene på Twitter. Jeg rasket sammen et par kameraer og kastet meg på sykkelen. Det er en knapp kilometer til Grubbegata, så det gikk rimelig raskt å komme dit. Jeg fikk fotografert noen minutter før området ble sperret av.

Hvordan foregikk arbeidet utover kvelden?
Jeg ble raskt oppringt av Dagbladet da det smalt, så jeg jobbet for dem ettersom jeg hadde bilder fra Grubbegata. Mens de andre Dagladet-fotografene i hovedsak var i Akersgata, prioriterte jeg å få inn Grubbegata-bildene til redaksjonen raskt. Samtidig med meldingen om skytingen på Utøya kom det rykter om skyting på Gardemoen også, og jeg ble sendt dit. Det var ingenting på Gardemoen, og andre team fra Dagbladet var allerede på vei til Utøya. Jeg returnerte til redaksjonen med bilder av bevæpnet politi og veisperringer på Gardemoen, som skulle vise seg å ha liten interesse. Ettersom jeg var i Oslo ble det Ullevål sykehus og Jens Stoltenberg utover kvelden.

Har du hatt behov for personlig oppfølging i dagene etterpå?
På ett eller annet tidspunkt skal jeg prøve å få til en slags debrief, det føler jeg kan være nyttig, men det har vært såpass mye jobbing at det ikke har vært praktisk mulig å gjennomføre.

Hvordan føler du deg ivaretatt som menneske og medarbeider?
Jeg har dekket diverse krig/konflikter, tsunamien i Asia, og annen elendighet, som løsmedarbeider til og fra for Dagbladet siden 1994. Dette er første gang noen har ringt og spurt meg hvordan det går, og tilbudt noen form for oppfølging. Så det er jo et fremskritt…

Hva har gjort mest inntrykk på deg i forhold til denne jobbinga?
Først og fremst menneskelige tragediene som er blitt rapportert fra Utøya. Den ondskapen som de, særlig barna, er blitt utsatt for, det er er vondt å tenke på.
Det var sterkt og uvirkelig å se regjeringskvartalet utbomba. På den ene siden har jeg trodd vi måtte betale for engasjementet i Afghanistan etc i form av terror, på den annen side følte jeg meg uforberedt og det var det ren science fiction å stå midt oppi det.
Jeg så et par skadde i Grubbegata, men det var ikke verre enn jeg har sett på trafikkulykker og lignende.

Har du et bilde som har betydd mye for deg, eller som var vanskelig å ta?
Jeg synes det var vanskelig å fotografere i Grubbegata. Jeg hadde nok rimelig høy puls og visste at det ville være veldig kort tid før området ble sperret av. Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle prioritere fotografisk, og det bærer nok bildene preg av. Bildet jeg har valgt er kanskje det mest dramatiske jeg tok av de som ikke viser noen av de skadde: en politibetjent med blod på hender og uniform som ber folk trekke unna av frykt for flere bomber. Og i bakgrunnen et par skadde og de utbombede regjerningsbygningene.

[singlepic id=1138 w=320 h=240 float=none]

Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Kristine Nyborg (33), frilanser – sommervikar på featuredesken i Dagens Næringsliv
Hvor var du den ettermiddagen?
Jeg satt som bilderedaktør på featuredesken den dagen, men hadde kamera med meg. Linda (Næsfeldt, bildesjef) sa jeg bare måtte løpe, så lenge alt annet var dekket i redaksjonen.

Hvordan foregikk arbeidet utover kvelden?
Da jeg var oppe ved regjeringskvartalet først var det masse kaos, folk som virra rundt og tok bilder av seg selv i glasset osv. Etter hver åpnet de Youngstorget for pressen. Så prøvde jeg å komme meg opp til regjeringskvartalet igjen og ta et bilde uten folk, men det fikk vi ikke. Det var først veldig hektisk, så ganske mye venting. Det var ganske dødt i hele sentrum. Det rareste den dagen var hvor panikkfylt jeg opplevde politiet. En av politimennene skrek til en som forsøkte å komme seg gjennom sperringene at “Vi har ikke kontroll!” Senere var de litt roligere, men de hadde fremdeles ingen svar.

Har du hatt behov for personlig oppfølging i dagene etterpå?
Vi fikk tilbudet her på jobben, som jeg tok imot. Det skader jo ikke å ha gjort det. Vet ikke om jeg egentlig hadde behov for det, men gjorde det fordi jeg tror det var riktig.

Hvordan føler du deg ivaretatt som menneske og medarbeider?
Veldig bra! Aleks (fotosjef i DN) har vært på ferie, men har ringt oss alle sammen og snakket med oss.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i forhold til denne jobbinga?
Jeg har jobbet i USA lenge, og det føltes så veldig som om jeg var der igjen. Profesjonelt har jeg vært i jobbmiodus, og føler jeg får en slags distanse til det som skjer, på grunn av den boksen jeg har foran ansiktet. Det som skjedde på Utøya var mer personlig, fordi jeg kjente noen som ble skutt, men som overlevde. Da kom jobben mer inn i hjertet enn jobber vanligvis gjør.

[singlepic id=1139 w=320 h=240 float=none]

Foto: Kristine Nyborg/DN

Jeg tok dette bildet på veien fra DN til Regjeringskvartalet. Det var mitt første møte med et menneske berørt av bomben den dagen, og mannen hadde et sånt 1000-meters blikk man får av å ha opplevd noe dramatisk, noe man ikke forstår. Jeg så dette samme blikket mange ganger hos andre de neste dagene. Tidvis hadde jeg det nok selv også.


Anniken Mohr (33), frilanser – sommervikar i Dagsavisen
Hvor var du den ettermiddagen?
Jeg var på Utøya tidligere på dagen. Da det smalt var jeg tilbake på jobb i Dagsavisen i Grubbegata og var i regjeringskvartalet drøye tre minutter etterpå. Jeg løp på instinkt.

Hvordan foregikk arbeidet utover kvelden?
Det var litt kaotisk. Kontoret ble evakuert, og jeg hadde ikke med nøkler eller noe. Mens jeg jobba i regjeringskvartalet kjente jeg det var bra å ha en jobb å gjøre, og at kameraet var som et slags filter. Resten av redaksjonen dro til Arne Strand (redaktør), men jeg måtte hjem fordi jeg ikke hadde maskin andre steder. Ei venninne kom opp og kjæresten min var der, så på en måte var det ok. Ut over kvelden, da nyhetene fra Utøya kom, fikk jeg en knekk. Jeg ble helt iskald.

Har du hatt behov for oppfølging i dagene etterpå?
Ja, det hadde jeg, og det fikk jeg. Redaksjonen har vært helt fantastisk. Jeg har aldri blitt presset til noe, og trengte litt ro til å fordøye ting. Vi fikk tilbud om krisepsykolog.

Hvordan føler du deg ivaretatt som menneske og medarbeider?
Det har vært helt fantastisk. Mandag morgen var det mye klemming og godhet i stedet for “god morgen”. Kolleger har vært veldig oppmerksomme på hverandre og alles behov. Folk har også fått ta seg fri om de har følt behov for det. Jeg er stolt av Dagsavisen. Selv i en liten redaksjon med knappe ressurser, har hendelsen værrt håndtert veldig bra.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i forhold til denne jobbinga?
Det at jeg har blitt så personlig berørt, at det også har rammet meg, at jeg også føler en sorg. Det er den tøffeste hendelsen jeg har vært med på noen sinne. Også at det ikke er blitt en hat- og lynsjestemning. Jeg tenker vi kommer styrket ut av dette som nasjon og håper at all godheten varer.

[singlepic id=1137 w=320 h=240 float=none]

Dette bilde er fra Utøya, før det smalt i Oslo. Foto: Anniken Mohr/Dagsavisen

Paal Audestad (43), frilanser – sommervikar for Aftenposten
Hvor var du den ettermiddagen?
Jeg var i garasjen til Aftenposten på vei inn i redaksjonen. Den er bombetett, så jeg hadde ikke hørt eller merka noen ting. Jeg fikk en telefon da de sa det var gått av en bombe i LO. De spurte om jeg var i nærheten og om jeg var trygg, i og med at jeg hadde vært i området nylig.

Hvordan foregikk arbeidet utover kvelden?
Jeg løp opp til statsministerens kontor og jobba der rett før sperringen kom, og var i en gunstig posisjon sånn sett. Jeg var der til vi ble kasta ut. I åttetida ble vi evakuert fra redaksjonen, og da dro jeg hjem.

Har du hatt behov for personlig oppfølging i dagene etterpå?
Redaktøren hadde bestemt at alle som var der måtte ta en prat med en psykiater dagen etter. Jeg følte ikke behov for det, da regjeringskvartalet egentlig blekna etter at det ble kjent hva som hadde foregått på Utøya.

Hvordan føler du deg ivaretatt som menneske og medarbeider?
Veldig bra! Jeg har valgt å jobbe mye. Folk har vært støttende, og redaktørene har gitt mye gode tilbakemeldinger.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i forhold til denne jobbinga?
Å komme opp midt i Oslo, der jeg beveger meg daglig, og å se at det ligger lik i gatene. Likevel er det største inntrykker det jeg ikke har sett, det som skjedde på Utøya.

[singlepic id=1134 w=320 h=240 float=none]

Dette bildet er tatt i vannkanten ved Utøya, sent fredag kveld.  Foto: Paal Audestad/Aftenposten

Adrian Øhrn Johansen (25), frilanser – sommervikar i Dagbladet Magasinet

Hvor var du den ettermiddagen?
Da det smalt var jeg i Dagbladets lokaler i Bjørvika. Det ligger forholdsvis langt unna regjeringskvartalet, men smellet hørtes likevel så høyt at alle rundt meg skjønte at her var det noe galt. Det begynte raskt å svirre rykter om eksplosjon ved tinghuset, og noen snakket om VG. Jeg tok et kamera og jogga oppover i sentrum og kom fram like før politiet sperret av gatene rundt regjeringskvartalet. Politiet begynte å dytte folk unna, i et forsøk på å tømme gatene, så det var vanskelig å jobbe mer der.

Hvordan foregikk arbeidet utover kvelden?
Det kom raskt flere fotografer fra avisa, så jeg løp ned for å levere de første bildene. På vei ned bestilte jeg et helikopter fra flyplassen på Kjeller. Vi sveipa over sentrum noen få ganger. Det er vanskelig, fordi det er permanent forbud om å gå lavere enn 3000 fot over Oslo sentrum. På vei tilbake fra Kjeller fikk jeg tre telefoner på en gang, fra Dagbladet, fordi de hadde hørt at det var løsnet skudd på Utøya. Jeg tenkte det var falsk alarm, en trussel av det slaget som ofte kommer i etterkant av slike hendelser. Men jeg snudde og fikk tatt helikopteret til Utøya. Ved Utøya så alt stille og fredlig ut ved første øyekast. Det var båter på vannet, men jeg tolka det som at det sommer og ferie og at det var skuelystne turister. Vi kjørte et par ganger rundt øya, men ikke over, etter instruks fra politiet. Etter en kort stund fikk jeg beskjed fra Oslo om at det var bekreftet fire omkomne. Kort tid etter returnerte vi tilbake til Kjeller. På det tidspunktet jeg var i lufta over øya, var politiaksjonen allerede avsluttet.
Om kvelden gikk det opp for alle at antallet døde var mye høyere enn først antatt, og jeg begynte å beskjære bildene jeg hade tatt med 300 millimeter telelinse, og oppdaget at det var flere omkomne på dem. Disse bildene er i liten grad benyttet på trykk. Da vi var i lufta visste jeg ikke hva vi var med på. Jeg tenkte at “selvfølgelig skyter ingen på Utøya etter at det har gått av en bombe i Oslo sentrum, selvfølgelig ikke.”

Har du hatt behov for personlig oppfølging i dagene etterpå?
Ja, det har jeg. Jeg fikk meg en støkk. Jeg reagerte ganske kraftig, men har ikke lyst til å si så mye mer enn det. Men mandag morgen var det tilbud om krisepsykolog og oppfølginga har vært veldig bra. Det skulle bare mangle, men det føles godt at en blir tatt vare på.

Hvordan føler du deg ivaretatt som menneske og medarbeider?
Bra! Det var ikke press på å jobbe etterpå, om en ikke ville.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i forhold til denne jobbinga?
Det er vanskelig å svare på. Men det er noe med det uforberedte, som slår meg veldig i trynet. Jeg ville reagert uansett, selvsagt, men det er noe med at disse ekstreme inntrykkene kom så totalt uforberedt.

Sara Johannessen (25), frilanser – sommervikar i VG
Hvor var du den ettermiddagen?
Jeg hadde vært på Utøya, og så smalt det da vi var på vei ned i garasjen (på baksiden av VG-huset. Min mrk.). Jeg hoppa ut av bilen og løp opp til Akersgata. Jeg ble ikke bedt om å gå dit, men var rett i næreheten og bare løp opp.

Hvordan foregikk arbeidet utover kvelden?
Jeg var hjemme nærmere kl 05. Vi ble evakuert fra VG-bygget, og ble etterhvert flytta til Bristol, der vi jobba fra. Jeg måtte hjem og hente back-up Macen min, for å kunne redigere. Jeg var fremdeles i byen, og dro opp til Ullevål og på pressekonferanse. Utpå kvelden tok jeg bilde av kortesjen med ABB i. Som en av de få som hadde Mac med meg, brukte andre den til å legge inn sine bilder. Det var jo veldig hektisk. Jeg var høy på adrenalin, og var veldig opphengt i jobben. Dagen etter var jeg på Sundvollen hotell. Seienere på dagen og kvelden tok jeg masse bilder av folk som la ned blomster og lys inne i byen.

Har du hatt behov for personlig oppfølging i dagene etterpå?
Jeg hatt masse oppfølgeing. Det har vært fantastisk å være her, med masse fine folk og krisepsykolog. Det har hjulpet veldig å prate med folk som jeg var sammen med den dagen.

Hvordan føler du deg ivaretatt som menneske og medarbeider?
Jeg har blitt veldig godt ivaretatt. Vi har hatt felles debriefing hele gjengen. Det har vært veldig fint. I tillegg har jeg hatt åpen veranda hjemme for alle som ville komme innom, i og med at det er mange som bor aleine. Det er jo ikke så hyggelig å komme hjem til en leilighet aleine, så det har blitt mye pizza og vin med kolleger.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i forhold til denne jobbinga?
At vi var de siste som dro fra Utøya. Vi dro derfra litt før kl 15. Jeg har tatt bilder av en haug med barn som ikke lever lenger, og som da var dritlykkelige. Nei, æsj det har plaga meg litt. Jeg tenker mye på hva jeg ville gjor anderledes da jeg var der. Alle fototankene kommer om at jeg burde tatt flere bilder av barna. Da vi kjørte hjem vingla jeg en del med bilen fordi jeg var sulten. Et sted må vi ha møtt ham (ABB), og om vi hadde krasja ville dette kanskje ikke skjedd. Da vi kom til Utøya den dagen, satt alle og sang “Idyll” av Postgirobygget. Den har ligget i bakhodet hele helga. Det har vært litt ugreit.

[singlepic id=1136 w=320 h=240 float=none]

Foto: Sara Johannessen/VG

Ida Wangberg (25), journaliststudent – sommervikar i Klassekampen
Hvor var du den ettermiddagen?
Var på jobb i Klassekampens lokaler på Grønland. Hadde levert sak før deadline 14.15, og satt og forberedte meg til neste dag. Vi var flere sommervikarer der, og vi snakket om hvor vanskelig det var å få tak i folk etter klokka tre på sommeren. Så hørte vi smellet, og skjønte at det var noe annet enn torden da vi så en stor røyksky stige opp bak Folketeaterbygningen. Vi mistenkte fort at det var snakk om en terroraksjon mot regjeringskvartalet, men stusset veldig på tidspunktet, det kunne jo ikke være mange på jobb halv fire en fredag i ferien. Jeg dro ut med en kollega for å se hva som hadde skjedd, og jo nærmere vi kom dess mer gikk det opp for oss hvor alvorlig det var. Vi ble veldig overrasket over å se så mye knust glass helt ned i Brugata, og det ble bare verre og verre etter hvert som vi nærmet oss regjeringskvartalet. Sammen med mange andre skuelystne kom vi helt
innpå stedet bomben hadde gått av, og så at det lå flere skadde personer på bakken, og at det brant i Olje- og energidepartementet. Jeg tok bilder med iPhonen min, og så fulgte vi beskjedene fra vakter
om å komme oss ut av området.

Hvordan foregikk arbeidet utover kvelden?
Etter å ha snakket litt med folk og tatt flere bilder dro vi tilbake til Klassekampens lokaler, der vi fikk beskjed om å skrive en sak til en ekstrautgave. Vi var akkurat ferdige og hadde sendt avisa til trykken da det kom opp en nyhetsmelding på TV om skyting på Utøya.

Har du hatt behov for personlig oppfølging i dagene etterpå?
Jeg snakket og gråt mye sammen med kolleger og venner, og føler at jeg fikk bearbeidet inntrykkene på den måten.

Hvordan føler du deg ivaretatt som menneske og medarbeider?
Flere i redaksjonen er personlig berørt av det som har skjedd, og uansett har det nok vært tøft for de fleste av oss som har vært på jobb. Men folk i redaksjonen har vært flinke til å prate sammen og ta vare på hverandre, og jeg har også opplevd at folk har vært mer rause med hverandre enn vanlig.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i forhold til denne jobbinga?
Det grusomme i terroraksjonene og det høye antallet drepte gjorde veldig inntrykk på meg, som på veldig mange andre. Jeg er glad for at jeg ikke måtte jobbe tett på de pårørende og overlevende, men det har allikevel tatt på å jobbe med saken hele uka etterpå, fordi jeg følte at jeg aldri slapp unna å tenke på det.