I Oslo: Andrea Star Reese

Vi møtte Andrea Star Reese på hotellrommet, der hun forbereder sin bildevisning fredag kveld.
Foto: Jo Straube

– Hei, velkommen til Oslo! Er det første gang du er her?

– Nei, jeg har vært her en gang før. Det var en dag jeg mellomlandet her og vandret rundt i Oslo.

– Hvordan var flyturen, hvor reiste du fra?

– New York. Flyturen var litt mer interessant enn vanlig. Etter 30-45 minutter i luften fikk vi beskjed om at vi måtte tilbake fordi det var noe feil med flyet. Men ingen krasjlandingsprosedyre ble demonstrert, og vi landet fint. Da flyet stoppet sto det likevel linet opp massevis av brann- og sykebiler. Så fikk vi et nytt fly.

– Hva gjorde du i New York?

– Jeg er i flere prosesser. Nå flytter jeg fra en stor til en liten leilighet, noe som skal gjøre det lettere for meg å leve som fotograf. Så har jeg redigert bilder og fått de ferdig oversatte tekstene fra Indonesia, som jeg kom hjem fra for to uker siden. Jeg har også forberedt meg til neste tur dit i juli, og skriver de nødvendige brevene som må sendes før det. Jeg har også fått en slags ekstrajobb på ICP (International Center of Photography), hvor jeg jobber når det trengs. Det er jeg veldig glad for, for da kan jeg reise og gjøre prosjekter, og vite at jeg har jobb og inntekt når jeg kommer tilbake.

– Hvor lenge blir du i Oslo?

­– Til mandag. Under festivalen må jeg forberede meg til foredraget og se de andre tingene. Derfor vil jeg ha en ekstra dag for å se Oslo. Jeg har ingen plan, og vil bare utforske byen.

– Hva forventer du deg av Dok:11?

– Jeg får alltid noe viktig ut av alle festivaler. Det kan være kritikk eller forslag til hva jeg kan gjøre annerledes, både fra ukjente og fra fotografer jeg kjenner fra før. Enda viktigere er det å se de andre sine arbeider, det er mye fremragende arbeid. Jeg er ikke der selv ennå, men jeg håper å oppnå det – og å se andres arbeider viser at det er mulig. Selv strever jeg mye for å få til bildene mine.

– Planlegger du å få med deg seminarene til de andre fotografene på programmet?

– Å, ja! Alle! Det er den viktigste grunnen for å være på festival!

– Hva var det siste arbeidet eller bildene du så som gjorde inntrykk på deg?

– Oi, det er et vanskelig å svare på. Det siste jeg så som gjorde stort inntrykk på meg var på en workshop i Kambodsja hvor jeg assisterte. Jeg var i Siem Reap, rett ved Anchor Wat, og da så jeg så mange fenomenale hverdagsbilder som fra fotografene hele Asia produserte under workshopen. Også møtte jeg Antoine d’Agata. Han likte jeg veldig godt, samt bildene hans og bildevisningene som han kurerte.

– Hvilke prosjekter jobber du med for øyeblikket?

– Jeg følger mentalt syke i Indonesia. Der har de ikke noe godt system for å fange opp og behandle mentalt syke. I mange områder har de ingenting, og det er knyttet stort stigma ved mental sykdom. Mange vet ikke at det kan behandles og at folk kan bli bedre. Noen tror og det er en spirituell svakhet og et resultat av at folk ikke ber nok. Familiemedlemmer med mentale problemer blir gjemt bort fordi folk ikke har noen ide om hva de skal gjøre med dem, eller de blir tatt til mentalsykehus som ikke kan tilby verken behandling eller medisin. Nå har det indonesiske parlamentet innført en lov for å stoppe den dårlige behandlingen av mentalt syke, men det kommer til å ta tid og mye krefter å forandre. I de fleste tilfeller kan de ikke skille på f.eks. bipolare lidelser og autisme, men har bare én term: ”sinnsyk”. En psykiater jeg møtte forklarte at det gjerne tar to år fra en familie søker hjelp til pasienten kommer til han fordi den mentalt syke først går via en lokal healer, kirken eller moskeen, eller blir stuet bort.

– Hvor skal du etter Dok:11?

Etter festivalen skal jeg være i New York frem til juli. Jeg jobber alltid med et lite prosjekt der jeg bor, og nå jobber jeg med folk som lever marginalt i området der jeg bor, et område som preges av gentrifisering. Mange merker nå de stigende prisene i området og risikerer å ende på gata fordi de også står i fare for å miste støtteordninger fordi offentlige budsjett kuttes. Området har også en narkotikaepidemi, noe som kompliserer arbeidet mitt og gjør prosjektet farligere. Men jeg har mine gamle kjente som eskorter, og noen ganger går de i forveien og sjekker om ting er trygt. Et kamera i mitt område kan være litt sensitivt. Selv om folk kjenner meg igjen som ”damen med kamera”, blir jeg iblant att for å være spion for politiet.