Det vakre gjør mest vondt

Han er seksten år gammel, det er tidlig høst og i hånda har han et spann med gul maling. Landskapet rundt er gyldent, trærne er i ferd med å ta på seg den varmgule løvkåpen. Der og da griper Eugene til kameraet og siden er det ingen vei tilbake.

– Det var et så ubeskrivelig vakkert glimt. Fargene, lyset, stemningen,  – jeg så meg rundt i dette landskapet og følte en slags total eufori. Og jeg ville ta bilde av det. Jeg ville fange det øyeblikket, fryse tiden. Jeg kan fortsatt huske den intense  følelsen av lykke.

Det var hans aller første minne av å inderlig ville gripe etter kamera. Slik startet livet og tiden som fotograf for en av våre kanskje største, levende legender innen det som kalles concerned photography, – fotografi med et sosialt og politisk engasjert budskap. Vi møter Eugene Richards på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med hans besøk på dok11. Etter førti år hvor han har fokusert inn og ned i noen av samfunnets mørkeste sider, er det en fortsatt engasjert mann som sitter overfor meg.

Foto: Eugene Richards

Han kan godt huske den tidlige fascinasjonen for fotografi. Det var moren som ga han hans første kamera. I jobben som vaskehjelp hadde hun slett ikke mye å rutte med. Men hun så og skjønte sønnens lidenskap. – Jeg vet ikke hva det var, men det var noe, en slags voldsom tiltrekning mot fotografiapparatet. Noe utrolig vakkert. Jeg ønsket meg et kamera så inderlig. Det var et stort øyeblikk da det gikk opp for meg at moren min faktisk ville gi meg et.

Det tok noen år før han vurderte fotojournalistikken som levevei. Som journaliststudent kom vendepunktet med vietnamkrigen. – Jeg var i så sterk opposisjon til krigen, og da jeg ble innkalt til hæren, satte jeg fyr på id-kortet mitt og lot det brenne opp, slik at de ikke skulle sende meg av sted til Vietnam. Det ble en viktig personlig avgjørelse for meg og et valg som har formet hele livet mitt siden.

Som et alternativ til å sone for militærnekten, fikk han muligheten til å studere fotografi ved Massachusetts Institute of Technology under Minor White.
– White så meg. Han så meg, og så raseriet mitt. Han sa til meg, at det kunne slå to veier. Enten ville det komme til å ødelegge meg, eller bli redningen min. Heldigvis ble det det siste, sier Eugene. Med en konsentrert, åpenhjertig tilstedeværelse berører han stadig vekk notatblokken min for å understreke poengene sine. Han snakker lavmælt  og bruker tid på formuleringene sine. Mannen som sier at han egentlig ikke er så bekvem med å gi intervjuer, har likevel mye på hjertet.

White skal også ha uttalt til medstudenter og kolleger at Eugene var et usedvanlig stort talent. Eugene kanaliserte raseriet og følelsen av avmakt inn i sine fotografiske prosjekter. På den måten har han gitt oss mange intense øyeblikk med sine bilder. Prosjektene hans har vakt massiv internasjonal oppsikt for sin politiske og sosiale sprengkraft, – de alle preget av intense menneskelige drama som ligger langt fra lykkeassosiasjoner. Nå senest er det med den nådeløse dokumentaren War Is Personal som skildrer lidelser til soldatene og deres pårørende etter krigen i Irak.  Da bildene ble vist under den internasjonale fotofestivalen i Perpignan i 2009, gråt publikum åpenlyst foran bildene.

I USA ble flere av menneskene som stilte opp på prosjektet, truet av politikere og offentlige tjenestefolk som truet med å frata dem sosialhjelp og medisinsk støtte dersom de lot bildene offentliggjøres. – Jeg vet at flere av dem mottok anonyme telefoner med trusler. Noen av dem ble redde, naturlig nok, og trakk seg. Enkelte hørte jeg aldri fra igjen. Men de fleste har ønsket å stå frem og stå for sin skjebne og sin historie.

Eugene Richards og konen Altongy gjetser Oslo og dok11 denne helgen. Foto: Maria Lundberg

Eugene forteller at mens Europa og europeerne har vist en overveldende interesse for prosjektet, har det mest blitt forbigått i stillhet i hjemlandet. – Mine arbeider har alltid vært kjennetegnet av ett stort problem, sier han. – De er ikke slagbare, de altfor kontroversielle. Og det blir egentlig bare verre og verre. Stadig flere redaksjoner blir mer og mer styrt av idéen om å tjene penger på kommersielle prosjekter. Det går dårlig overens med den typen fotografi jeg jobber med.

Han har selv sagt, at arbeidet hans handler om å fange følelser. Den tyske kritikeren Susan Sonntag har skrevet mye om, at fotografen og fotografiet aldri kan fange den andres følelser, at det er en illusjon å tro dette. Man kan aldri fange eller forstå den andres følelser gjennom et enkelt bilde. Hva tenker Richards om dette? – Jeg er enig med Sonntag. Den eneste følelsen du kanskje kan forstå – og da mener jeg kanskje, er din egen. Noen ganger. Ofte forstår du ikke engang deg selv. Selv har jeg aldri forsøkt å gi et inntrykk av at jeg skjønner andre folks følelser. Da min første kone ble kreftsyk og gjenomgikk sin dødsprosess, ble det tydeligere enn noensinne for meg hvordan dette er. Andre mennesker, selv dine aller nærmeste, din elskede, er og forblir på mange måter et fremmed land for deg.

Som fotograf er Eugene Richards kjent for å involvere seg dypt også menneskelig med de han jobber med. I arbeidet med det som ble til den prisbelønte boken ”Cocaine true – cocaine blue” flyttet han inn og levde sammen med folkene som deltok i prosjektet. Han gikk så langt som selv å teste crack for å vite hva det hele handlet om. – Jeg er ikke opptatt av å ta pene bilder, jeg vil ta sanne bilder. Kvinnen som er på coveret på boken, gråt i tre dager da hun så seg selv på det bildet. Samtidig bidro dette til at hun bestemte seg for å forsøke å slutte med dop. Hun ble ren og giftet seg.  Jeg var til og med hennes forlover i bryllupet.

– Noen ganger handler det om at vi må ville se og gjenkjenne det som ikke er vakkert. Vi må ville utsette oss for det. Der begynner empatien. Hvordan skal vi kunne ha medfølelse og handle på denne, hvis vi ikke vet hva vi skal føle med? Du kan jobbe med kriminelle, med rusmisbrukere, med folk som er så skadeskutt i livet at de ikke engang selv ser på seg selv som mennesker, langt mindre gjør andre det. Men til syvende og siste er de mennesker. They are all people.

Paradoksalt nok er det ikke grusomhetene han er vitne til, som plager Eugene mest. – Så merkelig det enn kan høres, så er faktisk det aller verste å forholde seg til skjønnheten midt i alt det forferdelige. It´s not the ugliness, it´s the opposite. It´s the beauty. På et oppdrag i Etiopia nylig var det ikke å se de dødssyke spedbarna med malaria som var det verste. Det aller mest brutale var å forlate dem, snu ryggen til dem for å siden gå gjennom et ubeskrivelig vakkert landskap i solnedgangen, høre fuglene, se solen og trærne og den mørknende himmelen. Å se denne voldsomme skjønnheten, å ta inn noe så vakkert, det er dét som gjør vondt, som er uutholdelig. At livet kan være så jævlig, og samtidig kan verden være så vakker.

Språket har alltid vært en viktig del av Eugenes arbeid. – Hadde jeg vært en mer talentfull skribent, ville jeg ha lagt vekk kameraet til fordel for det skrevne. For meg virker bildene som en forsterkning av teksten, jeg har i grunnen alltid sett det slik. Teksten er en helt uvurderlig del av sammenhengen, – for å forstå bildene, trengs en kontekst. Forståelsen for viktigheten av dette er i ferd med å forvitre, og det bekymrer meg.  Å fotografere kun for bildenes egen estetikk skyld,  slik mange i dag gjør, er moralsk forkastelig og nedbrytende for sannheten. Pene bilder i seg selv har ingen misjon dersom de ikke står i en sammenheng, dersom de ikke spiller en rolle.

Foto: Eugene Richards

Jodi Biebers bilde av afghanske Aisha som vant årets World Press kåring har blitt kritisert for nettopp dette.  Eugene Richards er enig i kritikken, og ble selv forbauset da han hørte om saken.
– Jeg kan gjerne bruke nettopp dét tilfellet som et eksempel på hvor meningsløst og samtidig farlig det er å ikke gi et bilde sin sanne kontekst. Vi må gi folk en mulighet til å skjønne hva det er de faktisk ser.

– I tilfellet med Biebers bilde er det gjort et overtramp, og bildet er brukt i en form for propaganda som i beste fall vitner om ignoranse og overfladiskhet. It´s simple minded. Jeg mener at det faktisk også er et overgrep mot de afghanske kvinnene, i dette tilfellet. Det lages et bilde av deres virkelighet som ikke er sant. Det tjener ikke deres sak, det svekker den. Vi må huske på at mange magasiner faktisk ikke kan fungere som en kritikk av krigen, fordi de er avhengig av inntekter og støtte fra aktører som også er avhengige av og støtter krigen.

Samtalen går videre om Eugenes pågående og fremtidige prosjekter. Konen Janine setter seg ned sammen med oss. De to er et team og jobber sammen, hun gjør alt det administrative og sørger for at logistikken er på plass. – I tillegg til at det viktigste hun gjør, er å fungere som min mentor og redaktør, sier Eugene. Janine nikker. – Til min siste bok, War Is Personal, hadde jeg skrevet en lang tekst til introduksjonen. Jeg var i grunnen svært fornøyd med den da jeg ga den til Janine og sønnen min for gjennomlesing.

– Du hadde skrevet fire sider, Eugene! Det var altfor mye. Vi måtte jo bare stryke, det gikk jo ikke, det skjønte vi jo med én gang vi fikk det mellom hendene. Janine ser på Eugene og nikker smilende. – He he, ja . Han ler hjertelig. Vet du hva, – jeg endte opp med én setning. Én setning. Så da skjønner du, sier han, – hvorfor jeg er helt avhengig av de to. Det hadde jo vært galskap å publisere den teksten.

Nå er det multimediaformatet som opptar det fotografiske arbeidet hos Eugene og Janine. – Når jeg ser tilbake nå, ser jeg at flere av de tidligere prosjektene mine sannsynligvis hadde stått seg mye bedre i et multimedieformat. Jeg er nysgjerrig på å jobbe mer med film som format, i kombinasjon med bilder og lyd, for å styrke formidlingskraften. Jeg har mye på gang, i det minste i form av idéer i mitt eget hode.

Ved siden av bildene, jobber Eugene og Jenina for å etablere en organisasjon for politisk og sosialt fotografi som kan hjelpe fotografer og deres prosjekter, både i gjennomføring og i forhold til formidling og distribusjon. – Faktisk er det mest riktig å si at vi har etableringen på plass, – organisasjonen eksisterer allerede. Men vi mangler finansieringen, så det er den vi jobber for å få på plass nå.

Det sosiale engasjementet lever videre hos Eugene Richards. – I den massive flommen av bilder som overstrømmer oss hver eneste time, synes jeg det blir mer og mer problematisk å jobbe med fotografi slik jeg gjør det. Samtidig blir det mer og mer viktig å vite hva jeg gjør, og hvorfor. Mange blir utbrente i denne bransjen fordi de hele tiden jobber med å finne opp seg selv og sin egen rolle på nytt. For meg er den emosjonelle kraften fortsatt like overveldende. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Og det er det som driver meg.

Linke: www.eugenerichards.com

Skrevet av Maria Lundberg, foto.no