Svalbard

Hvert år kommer det ut flere bøker om Svalbard. Hva er det da som får en prest og en lærer i fotojournalistikk til å gi ut bok om det arktiske øyriket?

Fotojournalisten har snakket med fotografen, Per-Anders Rosenkvist, som har gitt ut boka ”Svalbard spor”, sammen med Leif Magne Helgesen, etter at boka ble presentert på arbeidskollektivet Solipsia tildligere i november.

Per-Anders Rosenkvist (th) og Leif Magne Helgesen presenterte sin bok "Svalbard Spor" i arbeidskollektivet Solipsia i Oslo, i november. Foto: Tom Henning Bratlie

– I praksis lagde vi boka i løpet av noen måneder i 2009. Det vi ville, var å lage en bok om folka som bor på Svalbard, der Longyearbyen er som et knutepunkt for all annen aktivitet der – for forskningsstasjonene i Ny Ålesund, gruvesamfunnet i Svea og for kystvakta. I tillegg har du Barentsburg, som er et russisk/ukrainsk samfunn. De har en helikopterstasjon, men flyene til og fra Russland, går til Longyearbyen. Noen steder rundt omkring er det enkelte fangstfolk, som det er fryktelig vanskelig å komme til, så de har vi ikke med. Det var en fyr vi gjerne skulle møtt, men han trakk seg. En anne fangstmann har vi forsåvidt intervjuet, men han er ikke med i boka. For oss ville det blitt en altfor stor ekspedisjon å komme seg til ham, enten med skuter om vinteren eller båt om sommeren. Målet vårt var å lage noe på den menneskelige aktiviteten her oppe, inkludert kystvakta.

– Hvorfor det?

– Fordi det har vært for lite fortalt i bøker om hva folk driver med her oppe, og spesielt fra det russiske samfunnet. Det var det som var triggeren. Til å begynne med tenkte vi bare å skrive om Barentsburg og Pyramiden, men så synes vi det blei litt for snevert. Det skrives jo ufattelig mye fra Svalbard, men denne boka er ikke en miljøbok, eller en naturbok.

– Arne O. Holm skriver i forordet at vi trenger bøker som denne. Hvorfor det?

– Det må du nesten spørre ham om… Nei, det sitter beslutningstagere i Brüssel og andre steder, som bestemmer for eksempel at eskimoer ikke får lov å selge selskinn, osv. Han mener det er viktig å vise hva disse folka driver med, at det er stor aktivitet i et ekstremt klima.

– Du synes ikke dere romantiserer livet det oppe?

– Det er alltid en fare for det. Alle har en lengsel etter å komme dit opp.

– Har vi?

– Ja, mange har nok det. Det er en veldig trigger for mange turister at de må se breene og isen før den blir borte. Eller folk som skal se isbjørn før den blir borte, osv. En italiener vi møtte på sledetur, var helt klar på at han ville se dette for å kunne fortelle barnebarna sine om hvordan det en gang var der oppe. Jeg var der første gangen i 1977, for Klassekampen. Da var det et helt annet samfunn. Det var isolert på en måte, nå er Longyearbyen en moderne småby. Det er det definitivt ikke i Barentsburg. Og kontakten mellom byene er ganske liten. Det skyldes blant annet begrensninger de er pålagt fra sine myndigheter. Mange kommer hit for eventyr og noen kommer hit rett og slett for å ta livet sitt.

– Tenker du at dere har laget en bok om et miljø som snart blir borte?

– Nei, jeg tror omvendt, at det blir større, men i denne formen blir det borte. Det kommer til å bli isfritt, Nord-vestpassasjen blir åpen og kansje det blir funnet olje der oppe, da kommer Svalbard til å bli et logistikksentrum. Derfor er det viktig at det blir regulert, som nasjonalparker, osv.

Saken fortsetter under bildene.

På tur med hundeslede. Foto: Per-Anders Rosenkvist

Gruvearbeiderfest i Barentsburg. Foto: Per-Anders Rosenkvist

Kystvakta er en del av livet på Svalbard. Foto: Per-Anders Rosenkvist

Alle besøkene Per-Anders og Leif Magne har gjort på øygruppa, har de gjort sammen. Det har vært et bevisst valg, selv om Per-Anders mener bildene kanskje kunne vært bedre om han hadde brukt mer tid aleine i de miljøene de besøkte. Som flere av dem de møtte på sine turer, er Per-Anders også et naturmenneske, som han sier. Og selv om naturen på Svalbard er storslått og vakker, mener han at det ikke er nødvendig å reise helt dit om det er store naturopplevelser en er på jakt etter.

– Har boka vært et prosjekt som bekrefter Svalbard som et machoromantisk rike?

– Nei. Det er en risiko i noe av det en gjør på Svalbard, men vi er ikke noen macho-folk av den grunn. En skal ha respekt for klimaet der oppe. Presten har en liten speedbåt. Men om du kommer litt skeiv ut med den og vinden og havstrømmene tar tak i deg, er det Grønland neste.

Både Oddleiv Apneset og Eivind Natvig bidrat med utvalg og teknikk på bildene i boka.

I 2004 ga Rosenkvist og Helgesen ut boka ”Balkan”. Helgesen hadde da vært stedlig representant for Kirkens Nødhjelp på Blakan 2000-2003. I løpet av denne perioden hadde de møttes og utviklet et godt vennskap og arbeidsfellesskap. Da Helgesen ble sogneprest på Svalbard, kom Per-Anders på besøk og bokidéen om menneskene i øyriket ble formet.

Bakgrunn:
Per-Anders Rosenkvist kom til Norge fra Sverige på begynnelsen av 1970-tallet, var den første og eneste faste fotografen i Klassekampen, medstifter av Samfoto der han jobba fast i årevis mens han reiste mye rundt i verden. Han ble etterhver frilanser og begynte som lærer i fotojournalistikk på Høgskolen i Oslo i 1995, der han har vært siden. Han har tidligere gitt ut boka ”Balkan” (2004)

Leif-Magne Helgesen er født på Madagaskar, men vokste opp i Stavanger. Nå er han sogneprest på Svalbard, en stilling han søkte og ikke fikk allerede i 1988. Da fikk han i stedet jobb som prest i Tromsø, der han var i over to år. Siden har han vært i Kirkens Bymisjon i Tønsberg, jobbet med rusmiljøet i Oslo. Etter sitt opphold på Balkan for Kirkens Nødhjelp, kom boka “Balkan”, laget sammen med Rosenkvist. Dette var deres første prosjekt sammen.

Boka er gitt ut på Kulturhuset forlag.