William Klein etterlyser kontekst

Den legendære fotografen William Klein, som hadde utstilling under årets Visa pour l’Image, etterlyser mer kontekst når fotografene presenterer reportasjer.

På en pressekonferanse i Perpignan forteller William Klein at kveldsvisningen ga han følelsen av at det er en fotofestival med slum og atter slum: « Jeg følte det var slum uten kontekst. Jeg vet ikke hvordan det var på de andre kveldsvisningene, men i går kveld var det slum og atter slum. Det var ingen avstand, eller kontest i de ulike reportasjene, bortsett fra hos den siste reportasjen laget av den spanske fotografen Alvaro Ybarra Zavala. Han så selvfølgelig også på elendighet, men vi fikk følelsen av at han satte den i sammenheng med samfunnet rundt oss.»
Det skriver British Journal of Photography. De viser også se en video av pressekonferansen med Klein.

82 år gamle William Klein stilte ut på Visa pour l’Image i år. Her er han på avslutningsfesten lørdag kveld. Foto: Andrea Gjestvang

Kleins retrospektive utstilling i Perpignan viser et knippe av en enorm produksjon. Gatebilder fra hans serie om New York (1955), Roma (1957), Moskva (1959) og Tokyo (1964). Klassisk sort-hvitt fotografi av vanlige mennesker, bilder som er like aktuelle og imponerende i dag.

På pressekonferansen forteller den 82 år gamle fotografen videre: – I går kveld så jeg en bildevisning (på festivalen red. anmrk) som minnet meg litt om denne gamle vitsen: Det var en turist som kom tilbake fra en tur og forteller til en fyr at han hadde møtt en spedalsk. Han hadde to stumper istedet for hender. Den andre fyren spør: Hva ga du han? – Jeg ga han f/8 125… Det var litt slik jeg følte det i går kveld, sier Klein

Bent Are Iversen -

Jeg var desverre ikke i perpignan, men jeg forstår godt hva Klein mener. Dette ser man tydelig i Årets Bilde-konkurransene her hjemme. Hvorfor er det bare bilder fra elendighet i utlandet som premieres? År etter år er det bilder fra den tredje verden som overvelder premielistene. Hvorfor er ingen av disse dyktige fotografene interessert i å dekke norske forhold? Vi har nok av kritikkverdige forhold her hjemme å ta tak i på fotojournalistisk vis.

Det er veldig synd at våre beste fotografer føler de må frem med passet og malariapillene for å utøve sitt fag på best måte.

Dette tror jeg (som jeg tidligere har påpekt) er et resultat av elendig og klisje-orientert fotodesking rundt om kring i landet. Skribenter og ufaglærte deskere bestemmer hvor (foto)skapet skal stå.

De eneste som kan gjøre noe med det er oss fotojournalister.

Espen Rasmussen -

Kjære Bent Are Iversen

Din kommentar her kan ikke få lov til å stå uimotsagt! Det du beskriver stemmer rett og slett ikke: «Hvorfor er det bare bilder fra elendighet i utlandet som premieres?». Har du i det hele tatt tatt deg bryet med å se på bildene som ble premiert? Eller er du som kritikerne av tabloidavisene, som skriker høyt om elendig kvalitet uten å ha lest dem?

I Årets Bilde ble det delt ut 33 utmerkelser. Av disse var 19 fra Norge, 13 fra utlandet (blant annet Island – finanskrisen, Grønland og Spania – nordmenn som feriere – ikke mye til elendighet).

Så allerede her faller din kritikk sammen. Det du sier stemmer ikke.
Når det gjelder bilder og reportasjer fra utlandet, så er det en gang slik at Norge er et ganske så lite land i den store verden. Det som skjer utenfor vår pengebinge trenger oppmerksomhet, og nordmenn bør og skal minnes på at det finnes mennesker som lever under svært vanskelige forhold. Hvis vi som fotografer går fra det ansvaret, hvem skal da sørge for å berette historier som må fortelles?

Hvis alle fotografer har den samme innstillingen til virkeligheten utenfor landets grenser som deg, vil vi bli enda mer selvopptatte og sneversynte enn det vi allerede er i dag er min mening.

Jeg er enig i at rapporteringen fra enkelte kriser og måten endel historier berettes på, er kritikkverdige og ikke ønskelig. Men at du mener fotografer trenger malariapiller for å utøve sitt fag på beste måte, er mildt sagt en drøy påstand.

Som bildesjef i VG redigerer jeg utallige gode reportasjer og bilder fra Norge, som inneholder alt fra daglige hendelser og nyheter til større reportasjeprosjekter om kritikkverdige forhold.
Er det ønskelig, sender jeg deg gjerne en bunke utklipp så du får se.

Hilsen Espen Rasmussen

Bent Are Iversen -

Kjaere Espen

Her tror jeg du og flere har misforstaat meningen mitt innlegg litt. Hvis det er saa, beklager jeg dette.

Det er riktig og viktig at de gode historiene fra verden rundt oss fortelles, gjerne av en norsk «stemme».

Det jeg mente var at hvis man ser paa skrivende journalister saa er det etter min meing (uten at jeg har noe statistisk grunnlag bak) at en forholdsvis liten del av dem lager utenriks-stoff, sammenlignet med hvor mange fotograferende journalister som gjoer det samme.

Det betyr ikke at jeg mener utenriksstoff er uvesentlig, det er i all hovedsak utenriksstoffet jeg leser i norske aviser. Men hvorfor er det slik?

Du paapeker at i forrige aarets bilde var omtrent halvparten utenriks og halvparten innenriks. Men ser vi paa den totale nyhetsdekningen saa er det neppe 50/50 delning av utenriks- og innenriksdekningen. Det var mitt poeng, saa faar jeg heller beklage igjen at jeg har hisset paa meg minst en av norges beste utoevere innen faget vaart :-(

Som jeg skriver, har vi nok av kritikkverdige forhold her hjemme aa ta tak i paa fotojournalistisk vis. Det mener jeg fremdeles.

Jeg oensker fortsatt at de «store kanonene» innen faget her til lands utoevde mer dekning av samfunnet vaart med samme skarpe, kritiske blikk og klarhet i innsikt som dere gjoer utenlands. Jeg skulle helst ha gjort det selv, men jeg er ikke god nok! (jfr premielistene i aarets bilde)

Du skriver:
«… vil vi bli enda mer selvopptatte og sneversynte enn det vi allerede er i dag er min mening.»

Det er nettopp dette som er mitt poeng, nettopp at vi ER selvopptatte og sneversynte. Derfor trenger vi vaare beste fotojournalister hovedsakelig her hjemme paa berget slik at vi kan faa satt ola nordmann litt i perspektiv. Jeg tror vi trenger aa bli VIST hvor sneversynte og selvopptatte vi er, like mye som vi trenger aa bli vist at det er folk som lider ellers i verden.

Med andre ord savner jeg mer «utenriksdekning» av norske forhold. Vi sitter jo som kjent paa en enorm pengebinge, og det maa gjoere noe med oss. Vi trenger fotojournalistikk hjemmefra som kan sparke oss litt i baken paa samme maate som en riktig god utenriksreportasje.

Jeg har ikke svaret paa hvordan dette kan loeses, langt der i fra, men jeg oensker en debatt om hvordan vi fotograferer norge og hvilke historier vi forteller herfra.