Tett på Nan Goldin

Hun er kjent for sine personlige og intime bilder. På Dok10 fikk publikum et nært og følelsesladet møte med Nan Goldin.

Det var en opplagt og blid Nan Goldin som entret scenen på Litteraturhuset lørdag etter at det 45 minutter lange bildeshowet Ballad of Sexual Dependency hadde blitt vist. Selv ønsket hun ikke å sitte i salen under visningen, det var for smertefullt for henne å se vennene på bildene, nære venner som i dag er døde.

Ny epoke
Salen var full og stemningen ladet da Nan Goldin begynte å snakke. Da konferansier Harald Birkevold åpnet med å spørre henne hvordan hun jobbet og hva hun så etter, kunngjorde Goldin at fotografen han snakker om ikke finnes lenger:

– Jeg er ikke Nan Goldin. Du snakker om en person som ikke finnes, jeg tar ikke disse bildene lenger. Jeg har utlevert meg selv nok, og har ikke behov for det lenger. Faktisk føler jeg ikke behov for å ta bilder i det hele tatt, jeg er lei, sa Goldin.

Mange fikk snakket med Goldin etter visningen, hun ble også med på fest sammen med Dok10 deltagerne. Foto: Andrea Gjestvang

Flere i salen gråt da hun åpenhjertig fortalte om følelsene hun hadde til sine egne bilder.
– Jeg begynte å ta bilder fordi jeg var så redd for å miste noen. Ved å fotografere disse menneskene trodde jeg at jeg kunne holde dem i live. Men slik er det jo ikke. Det var vont å oppdage, forteller Goldin. – Derfor fotograferer jeg mest tomme landskaper nå. Eller barn. Jeg elsker barn og deres verden. Goldin har ingen barn selv, men hun forteller at hun er gudmor for massevis av barn, noen eldre enn henne selv.

Fotograferer analogt
Den digitale utviklingen har Goldin lite til overs for.
– I dag kan alle ta bilder, sa hun. Å fotografere har blitt et forhold mellom mennesket og en maskin. Da hun fotograferte The Ballad brukte hun Leica, eller hvilket som helst kamera hun hadde tilgjengelig. Fortsatt er det Leica hun bruker mest. Men Goldin fortalte også at det egentlig er filmskaper hun ønsker å være, og at det er grunnen til at hun presenterer bildene i slideshows, der musikk spiller en viktig rolle. Da blir det nesten som en liten film.

Goldins største fotografiske forbilder er svenskene Christer Strömholm og Anders Petersen, som hun også har hatt gleden av å møte flere ganger.
– De har sett helvete og skjærsilden. Ting resten av verden ikke ante eksisterte, sier hun.

Salen på Litteraturhuset var helt full da Nan Goldin besøkte Norge for første gang. Foto: Andrea Gjestvang

Stor integritet
Flere i salen stilte spørsmål, og Goldin tok seg tid til å svare alle.
– Arbeidet ditt er selvbiografisk og personlig, lar du likevel kuratorer velge bilder for deg? Spurte Philip Blenkinsop, og siktet til utstillingene Goldin har hatt på MOMA og andre store kunstinstitusjoner. Goldin svarte at nettopp fordi bildene er så personlige kan det være vanskelig å gjøre utvelgelsen helt selv.
– Jeg liker å jobbe sammen med andre, fortalte hun. Men, ofte når kuratorer setter sammen en utstilling, blir det ikke bra. De er alltid ute etter noe spesielt, som å selge kunsten. Som regel ender det med at jeg gjør som jeg vil.
– Det eneste jeg har igjen er integriteten min. De beste bildene ble aldri vist, fordi personene på bildene ikke ønsket det.

Kathy Ryan og Nan Goldin etter bildevisningen. Foto: Andrea Gjestvang

Kathy Ryan, som har hyret Goldin til flere jobber for New York Times Magazine, hadde aldri hørt henne snakke så åpenhjertig før.
– Takk Nan, dette var stort for meg. Du minner oss på å leve livet. Du har fanget noen utrolige øyeblikk fyllt av glede og sorg, takk for at du deler det med oss, sa en rørt Ryan.

Boksignering
Tidligere på dagen signerte Goldin bøker på Tronsmo, hvor køen slynget seg rundt bokhyllene i den lille butikken og ut på fortauet. Mellom 250 og 300 mennesker ventet tålmodig på å få signaturen i bøker og på plakater. Også da var Goldin i god form, og skrev til sistemann i køen hadde fått sitt. Det skjer ikke alltid. Den eksentriske kunstneren er kjent for plutselig å endre program eller ikke dukke opp til avtaler.


Boksignering på Tronsmo. Foto: Tom Henning Bratlie

Goldin fikk også tid til besøk på Munch-museet og en liten fotoshoot før hun fløy hjem til Paris i kveld.

Boksignering med Nan Goldin på Tronsmo | Fotojournalisten -

[…] I forbindelse med besøket på Dok10, signerer Nan Goldin bøker på Tronsmo Bokhandel. […]