SVENSKENES REVANSJ

Danskene tapte i sin tid Skåne til Sverige. Nå vinner svenskene igjen.

Sjekk vårt bildegalleri med et utvalg av Magnus Wennmans bilder!

I mange år var internasjonale bildekonkuranser synonymt med danske prisvinnere. Men trenden har vendt – nordover. I dag er det i Sverige man har skapt det gode klimaet for bildejournalistikk i verdensklasse.
Magnus Wennman er en av Skandinavias mest prisbelønte fotografer. Fredag 12. februar startet arbeidsdagen som hvilken som helst annen med timesvis med ”dørrknackning”, som det heter her i Sverige, i forbindelse med en nyhetssak arbeidsgiveren Aftonbladet hadde sendt han på. Samtidig offentlig-gjøres prislisten til World Press Photo og Wennman’s navn var på lista, igjen. Dagen ble ikke helt som han selv hadde forventet det.

Fortsatt ressurser
– World Press Photo er så stort at jeg hadde ikke noen forhåpninger i det hele tatt, sier Wennman. Han hadde sendt inn tre reportasjer til konkurransen. Det skulle vise seg at reportasjen hans om ”Stockholm Mean Machines”, et Amerikansk fotball-lag i Sverige, ble kåret til verdens tredje beste reportasje i klassen Sport Action. Reportasjen var hans eget prosjekt.

– Om man jobber hard med noe og tar seg tid blir det bra, forklarer den svenske pris-sankeren om hvorfor han er så suksessfull.

Den Aftonbladet- ansatte fotografen forteller om en arbeidsgiver som satser mye på en fortsatt stor fotoavdeling, til tross for tøffe tider i svensk avisbransje.
– En tabloid avis er nok ikke det ultimate formatet for å publisere de store gjennomarbeidede reportasjene, men det som er bra er at vi har resursene og at det er en stor variasjon på oppdragene, sier han.

– Vi har blant annet hatt et veldig bra sportsmagasin (månedsmagasin, red anm) hvor vi har fått mulighetene til å gjøre viktige og gode reportasjer, sier Wennman. Nylig ble magasinet nedlagt på grunn av den stramme økonomien.- Synd for oss fotografer, sier han.

Flere prisvinnere
De senere årene har den 31-år gamle fotografen tatt grovt for seg av prisene i de internasjonale konkurransene.  Han har to priser i World Press Photo, 9 priser i Picture of the Year i USA, 4 priser fra ”Best of Photojournalism” i tillegg til 16 priser i den svenske Årets Bilde konkuransen inkludert  Årets Bilde og prisen Årets Fotograf. Wennmann er også i år nominert i den svenske Årets Bilde konkuransen som deles ut 5. Mars.


Men han var ikke eneste svenske som mottok en World Press Photo pris i år. Den Nederlandsk-fødte frilansfotografen Pieter Ten Hoopen (bosatt i Sverige i flere år og også en prissanker i internasjonale konkuranser) fikk to priser og klasse seier i General News gikk til en annen svensk frilansfotograf, Kent Klich. Fire priser altså til det svenske fotomiljøet i årets utgave av WPP.

Startet ny trend
-Vi har fått en mentalitet i Sverige hvor vi pusher hverandre, fortsetter han. Han gir fotojournalistikk utdannelsene i Sverige mye av æren som har ”levert” flere dyktige fotografer, men han nevner også spesielt Pieter Ten hoopen som kom inn i det Svenske fotomiljøet med en helt ny estetisk tenking i bildefortellingene.
– Pieter startet en helt ny trend, sier Wennman. Det er ikke mange som har påvirket så mye som Ten Hoopen mener han. I mange år var oppmerksomheten rettet mot det som ble omtalt som det Danske fotounderet.

– Vi har nok lært masse av danskene, sier Wennmann. Selv ble Wennman veldig inspirert av Joakim Ladefoged. De to møttes i 2005 på et fly hjem fra Miami og Ladefoged viste bilder og fortalte om sine erfaringer.
– Det var en oppvåkning. Han har en stil og en måte å gjøre ting på som gjorde at jeg så at det i grunnen ikke var så vanskelig. Jeg tittet storøyd på hvordan han jobbet, forklarer Wennman. Magnus  begynte å  gjøre ting på sin egen måte.

– Jeg forsøkte å slutte å tenke ”tabloidavis”, forsøkte å slutte å tenke på alle ”regler”.

Jorden rundt – eller 4 kilometer
Den svenske mesterfotografen har hatt sine døgn på reise for arbeidsgiveren sin. Han har besøkt ca 50 land siden han ble ansatt i 2001. Men det er ikke alltid nødvendig å reise til andre siden av jordkloden for å finne en bra historie. Denne gang holdt det med å kjøre 4 kilometer fra redaksjonslokalene til Zinkensdamm idrettsplass og fotball-laget som viste seg å bli en prisvinnende reportasje.
– Det er lett at man blir hjemmeblind. Om en amerikansk fotograf kommer hit skulle han sikkert finne nye reportasjer og andre vinkler på ting, forklarer han. Den relativt unge fotografen er ikke sikker på om han kommer til å jobbe som fotograf hele livet.
– Det er vanskelig å finne en bedre jobb, men jeg har tenkt sykt mange ganger på hva jeg skulle gjort om jeg ikke var fotograf men svaret får jeg vel vente på. Kanskje bli kunstner og male malerier, ler han.

Alle foto: Magnus Wenneman

Fotnote: Noen dager etter intervjuet blir juryen i Picture of the Year (POYi) klar med de første klassene i årets utgave av konkuransen. Resultatet: 2 priser til Magnus Wennman. 2. pris Sport Picture Story samt 2. pris Feature Events Story og juryen har bare begynt sitt arbeid. Du kan følge juryarbeidet direkte på POYi om du vil se om dine bilder klarer nåløyet.

Per Ove Buarøy -

Ikke nok med at de knuser oss på Ski……
Gratulerer Sverige.

Hyggelig med et land som ikke består av latsabber som bare stoler på olja

Tommy Ellingsen -

Jeg føler at det tradisjonelt har vært danskene som har regjert. Nå er svenskene på hugget. Når blir det vår tur?

Andrea Gjestvang -

På en måte står jo «bruksanvisningen» i saken: Nøkkelen er å pushe hverandre, det er jo nettopp dét danskene har gjort og som mange mener er årsaken til «det danske fotounderet». Når fotoavdelingen i Bergens Tidende hadde sin glanstid for etpar år tilbake, var vel også et bra fotomiljø én av årsakene. Jeg har følelsen av at lignende ting er i ferd med å skje i Norge også. Fotokollektiver blir dannet, fotoforum hos Øyvind, arbeidsfellesskap etc. Så er det opp til oss å bruke det og hverandre aktivt. Det handler ikke om å klappe hverandre på skulderen og si «fint», men å pushe hverandre til å ta et skritt videre.

Tommy Ellingsen -

Veldig mye sant i det du sier Andrea. I Stavanger har vi nå et veldig godt frilansmiljø som bruker tid sammen og der de fleste pusher hverandre. Det hjelper! Det er tidlig enda, men kanskje kan vi se at Stavanger kommer med tiden…

Og det er sjelden noen sier «fint». Det går mer i, «Hva i helvete er det du har holdt på med her? Satan altså! Du kan bedre enn dette.»

Jeg tror det er viktig å ha et forum der man diskuterer ting og der man er med å gjøre hverandre bevisste på hva man holder på med. Debatten som Blenkinsop tok opp er et godt eksempel på det. Jeg tror ikke et foto skutt på film er mer ekte enn et som er tatt digitalt. Jeg tror det er om å gjøre å ha en felles forståelse for hva som er lov og hva som er over streken.

Vi lurer veldig på å få til et kollektiv også. Er det noen som har positive/negative erfaringer med dette?