Paul Hansen til topps i POYi

Svenske Paul Hansen stakk av med den gjeve tittelen «Photographer of the Year» i POYi. Fotojournalisten har møtt den prisbelønte fotografen i Stockholm.

«Om malariatabletter er et symbol for tid, er malariatablettene en forutsetning for å ta gode bilder. Men vi må ha malaria-tabletter her hjemme også»

Det svarer Paul Hansen på spørsmålet om (norske) fotografer må ha visum og malariavaksine for å gidde å ta bilder, et spørsmål som ble stilt under en av debattene på Dok10. Nylig vant han tittelen «Photographer of the Year» i den amerikanske bildekonkuransen «Picture of the Year International» (POYi). Han forklarer hvorfor det så ofte blir bra bildereportasjer når fotografer er på reise.
– Når jeg er tolv dager på Haiti for å dekke jordskjelv-katastrofen har jeg veldig mye tid til å jobbe fram den gode bildehistorien, forklarer han. På hjemmebane må fotografer dele tiden mellom alle ulike foto-oppdrag som pressekonferanser og miljøportretter av mennesker som uttaler seg i avisa. Til tross for Paul Hansens utvidede reisevirksomhet i jobben, er likevel mesteparten av bildene han vant med i USA i år tatt i Sverige, ofte ikke langt fra avishuset.

«AIDS in South Africa» Foto: Paul Hansen

Tid er avgjørende

– Det avgjørende for gode bildereportsjer er ikke hvor man fotografer men at man bruker tid, slår han fast, igjen. Han legger et ansvar på ledelsene i avishusene som må ha en kultur og forståelse for at de gode historiene tar tid.

– Har avisledelsen en tanke om langsiktighet blir bildene og historiene bra, sier han, men han påpeker også at fotografene må ta ansvar. En av historiene i Picture of the Year portfolien handler om et tvillingpar som har delt alt i livet – til en av brødrene dør av kreft.
– Jeg laget egentlig to reportasjer om brødrene. Begge ble publisert i avisa. I tillegg fulgte jeg brødreparet  mellom de to reportasjene som ble trykket, forklarer han om oppskriften for å lykkes med de tidkrevende reportasjene. På den måten tilfredstilte han avisa’s behov for å fylle sidene i hverdagen og også en bildereportasjes behov for tålmodighet fra fotografen.

– Det er nok slik at for de fleste avislederne er ordet det viktigste. Når en fotograf kommer med en ide er det i utgangspunktet et problem. Hvem skal dekke pressekonferansen, bandy-kampen etc. Det er først når bildereportasjen er i havn som mange avisledere anser bildefortellingen som en resurs, fortsetter han.

– Jeg tror at en god bildefortelling blir premiert, først og fremst av avisleseren, sier den prisbelønnede fotografen.

Han roser Dagens Nyheter, avisen han er ansatt i, for at han får muligheten til å jobbe langsiktig men han tar også selv et stort ansvar for å følge opp historiene han jobber med.
– Da min datter var tre år fulgte jeg henne til barnehagen, veien gikk forbi Bromma flyplass, og hver gang stoppet hun for å se på flyene som skulle lande. Jeg syntes selv at flyene ikke var noe spennende dag etter dag men det er begrenset hvor hardt man kan dra i en treåring for å få henne til å gå videre. Til slutt begynte jeg selv å kikke på flyene sammen med henne og oppdaget at flyene var veldig forskjellige. Jeg tror at vi fotografer må presse oss selv til å få en treåring’s nysgjerrige blikk igjen, forteller han. – På den måten vil man oppdage nye historier i hverdagen.

Panikk
Avisbransjen ser at annonseinntektene svikter, opplagstallene er i fall og aviser slanker den redaksjonelle staben. Hans egen avis skal kvitte seg med hundre årsverk. Hansen påpeker at mange av avgjørelsene i dagens mediaindustri tas i panikk.  Han mener det å svekke den visuelle journalistikken i avisene er et feilgrep.
– Det finnes få billigere måter å kommunisere med en leser fra avisstativet på enn med et godt bilde som viser at avisa har noe unikt. Om en skrivende journalist skal skrive en artikkel, sende noen linjer til Twitter, legge ut en sak på nettet og i tillegg fotografere selv forsvinner det gode og unike bildet, forklarer han. I tillegg mener han avisene må bli flinkere til å utnytte de gode bildene i flere kanaler.
– Når jeg går inn for å se dyktige kollegers gode bilder fra Haiti på avisenes nettsider finner jeg de ikke, sier han og mener at den digitale publisering er et veldig bra medium for å fortelle i bilder.

Internasjonal klasse
Paul Hansen føyer seg inn i rekken av Svenske fotojournalister som har suksess i internasjonale  konkuranser de senere år. Han peker på de gode svenske utdannelses-institusjonene som «produserer» fotografer med et sterkt ønske om å fortelle i bilder. Men han mener også at om priser i internasjonale konkuranser er et barometer for hvor bra en nasjons bildejournalistikk er, har man havnet helt feil.
Paul Hansen satt i Norske Årets Bilde juryen i fjor og fikk på den måten et godt innblikk i statusen for norsk bildejournalistikk.  Han mener Skandinavisk fotojournalistikk er i verdensklasse, også den norske.
– Det jeg så under juryarbeidet i fjor var absolutt i verdensklasse, sier han. Han viser spesielt til vinneren.
– Et bilde som er estetisk sterkt, fortsetter han, fotografet lokalt. At bildet var fra en nyhet som fikk stor oppmerksomhet i norske aviser fikk han greie på først i etterkant.

Om det norske  Årets Bilde i år sier han:
– Det var litt spesielt. Hansen har fått med seg at bildet er omdiskutert men legger til:
– Om bildet er dårlig at man husker det er det vel egentlig bra, og hva er egentlig et bra bilde? Spør jeg 40 personer om hva som er et bra bilde får jeg 40 ulike svar og alle har jo rett, sier han.

Paul Hansen har blitt kåret til Årets Fotograf i den svenske Årets Bilde konkuransen hele seks ganger. Årets Fotograf er den tyngste utmerkelsen en bildejournalist kan få i Sverige. I tillegg har han vunnet Årets Bilde, vunnet en rekke klasseseiere og andre og tredjepriser i den svenske Årets Bilde konkuransen. Internasjonalt har han fra før to førstepriser i National Press Photographers Association’s Best of Photojournalism samt noen hederlige omtaler. Fredagens pris,  Photographer of the Year, er i følge ham selv den største han har mottatt.

Se bildene til Paul Hansen her